torsdag, november 11, 2010

Sure sild

Tell me, Mr. Anderson... what good is a phone call... if you're unable to speak?

Jeg har en provoserende argumentasjon gående med et firma som driver snacksautomaten i vår kantine på Trollåsen.

En vakker oktoberdag ble jeg fristet av en smekker pose med sure sild som lå der høyt oppe på hyllen. Jeg lette frem min siste tjuekroning fra lommeboken, og puttet den ivrig inn i myntsprekken. Maskinen duret og spiralen snurret sakte en omgang rundt for å slippe løs godsakene. Men NEI, nei og atter nei! Jeg observerte i panikk at posen ikke løsnet fra plassen sin! Den ble sittende fast og ville ikke falle ned i avgrunnen som ledet ut til mine ventende hender.

Jeg som forbruker ble dypt forferdet. Hvordan kunne maskinen svikte sine kunder på denne måten? Jeg ringte sporenstreks telefonnummeret som var oppgitt på maskinens høyre side. Der ble jeg satt over til en hyggelig ung mann som het Thomas.

Jeg fortalte fortvilet hele historien om hvordan maskinen tok mine 20 kroner uten å gi meg noen sure sild. Han ble sjokkert over hva som hadde skjedd og sa de skulle komme med mine 20 kroner så fort som mulig. ”Vi ringer deg når vi er der” sa han.
Siden dette har flere dager blitt til uker og fortsatt har ingen ringt meg opp. Jeg ringer Thomas ganger nå og da og han synes alltid det er like forunderlig at jeg ikke har blitt oppringt av servicemannen som visstnok har fått mitt nummer. Nå er det seks dager siden jeg ringte sist, så i morgen får jeg slå på tråden igjen. Kanskje han ikke trenger å notere ned mitt mobilnummer denne gangen. Dette har blitt en prinsippsak.

Det er sikkert som banken at jeg skal ha tilbake mine 20 kroner.

Tommel opp for prinsippsaker




Ellers har jeg for tiden brukt mye tid på å lure på hva mummifamilien egentlig har i glassene sine.

Er det saft? Er det farget vann? Er det rødvin eller er det rett og slett blod tappet fra et uskyldig dyr? Ring inn din tilbakemelding NÅ til tlf 800drikkmervann.

onsdag, oktober 20, 2010

Jeg har vært ute en vinternatt

I det siste har jeg hatt så mange kviser. Det er et lite fornøyelig faktum
at dette kommer av at jeg sluttet på Diane for en stund siden. Ja, jeg har visstnok kamuflert kvisene mine siden jeg gikk på ungdomsskolen, og nå må jeg lide for mine
tidligere valg. Jeg som trodde alle slike unødvendigheter forsvant hånd i hånd med puberteten. Men akk nei, kroppen lar seg ikke lure så lett.

Jeg har konsultert en doktor med mitt problem. Jeg unnlot riktignok å si at det har
kommet tilfeldige kviser både på leggen, midt på halsen, bak øret og på brystet, men han forstod likevel alvoret i mitt problem. Han sier jeg kan prøve to piller og en krem på resept.

Hvis dette er eneste løsning, betyr det i grunnen at jeg må bruke piller resten av livet, og ærlig talt, det er da sannelig veldig lenge siden de første menneskene landet og ruslet rundt på månen. Da kunne man for skam skyld kunne fikse opp i dette uten for mye surr?

Det er tross alt ikke min feil at bankautomaten i Genova rett og slett slukte bankkortet mitt og nektet å spytte det ut igjen. Jeg synes at det er umoralsk å la meg bli stående igjen med skjegget fullt av postkasser der altså. Vel, jeg lot meg overtale til å prøve denne resepten hans, det blir spennende å komme i gang.

Nå er det meldt snø også, så jeg må gjøre bilen vinterskodd, ellers blir det skøytebane uten like.

mandag, oktober 11, 2010

Epost-mania

Jeg åpnet akkurat min innboks. Min epostkonto er som en liten gullgruve.

Det faktum at det har kommet inn 557 uleste eposter siden jeg slettet sist sier alt om hvor uhyre ettertraktet jeg er. Alle vil de ha meg til å bli med på et eller annet morsomt prosjekt. Jeg får tilbud kastet etter meg. Tilbud om både penisforstørrelse, sex drugs, billige flybilletter, psykolog-brevkurs, datingforespørsler og gratis gaver.

Om dere ønsker kan dere kjøpe min fantastiske innboks:

På tilbud kun i dag til 799,-

Slå til i dag! Rykende ferske tilbud tikker inn! Nå, om 5 sekunder og etterpå. Tenk deg godt om. Er dette virkelig noe du har råd til å gå glipp av?

søndag, oktober 10, 2010

Den lange reisen til bartebyen

Helt siden i sommer har jeg hatt et mål for høsten. Et mål som til slutt ble realitet. En drøm om å komme til Trondheim for første gang er i ferd med å gå i oppfyllelse i dette øyeblikk.

Jeg bestilte billetter, jeg dro, jeg ankom.

Jeg benyttet transportmiddelet flybuss. Det var en svært ukomfortabel tur da jeg veldig lett blir sjøsyk i slike farkoster. Skip’o’hoi, og en flaske med rom! Etter 1,5 grusomme timer med kvalme og gynging kom jeg heldigvis frem til Gardermoen med mageinnholdet trygt i behold.

Derfra gled alt lett som på en sklie. På flyplassen er ting alt for dyrt men jeg kjøpte en salat til 119 kr. Dette var den verdt da jeg fikk smake på min første piccle. En uforglemmelig opplevelse må jeg si.

Jeg ønsker videre å takke SAS for den gode teen.

Så satt jeg der, på bartebyens flybuss-ekspress og prøvde å se fremover. Prøvde å tenke at det snart var over. At jeg snart stod på trygg stødig bakke. Så landet bussen på Torget og Karine fant meg heldigvis før jeg rakk å rote meg bort.

Resten av helgen brukte vi og jeg til å løpe rundt på desperat jakt etter Irish Coffe, som vise seg å være bortimot umulig å oppdrive på dette stedet. Jeg må også tilføye at jeg ikke så noen med særlig imponerende bart. Jeg fikk aldri gleden av å hilse på Karine og Kristines samboer Vegard som jeg har hørt så mye godt om, men jeg fikk overlevert Karine en oppblåsbar rosa flamingo i innflytningsgave. Vi spiste mange gode ostesmørbrød og ostenachos med dipp på studentersamfundet. Jeg fikk sett Nidarosdomen fra utsiden og var på korkonsert der Karines pappa sang. Flinke koret.

Nå sitter jeg her på Værnes og venter på SAS-returen min. Håper jeg får te og overlever bussturen heim att.

Takk for en riktig koselig helg!

onsdag, oktober 06, 2010

IKEA angst

I morgen har dagen kommet. Dagen jeg lenge har fryktet og kvinnet meg opp til. Hvilken dag er det jeg snakker så forsiktig om? Jo! Dagen jeg blir nødt til å bevege meg inn i den enorme kaotiske labyrinten, også kjent som IKEA.

Hvorfor jeg begir meg ut på denne galskapens ferd er en lang historie. Det hele begynte da vi bestemte oss for å koble opp de store Cervin Wega høyttalerene på innflyningsfesten vår. Ja, du hørte riktig. "VÅR". Jeg har nemlig fått samboer og flyttet ut i en 50kvadrat stor leilighet. Fisker har vi også. 24 små fargeklatter som svømmer på glasset om å om igjen og smiler til meg hver gang jeg mater dem. Nå sitter du vel og tenker "HVA ER DET SOM FOREGÅR, har liv blitt sånn husmortjej-tøffel? Nå blir vel det neste stasjonsvogn og bolle i ovnen" Slapp helt av og tell til ti. Jeg har aldri vært særlig flink til å lage boller.

Det har seg slik at jeg ikke har tatt meg råd til kjøkkenskap enda. Dermed har vi tallerkener og glass stødig stablet på glasshyller over kjøkkenkroken. Fantastisk lurt trodde jeg. Helt til all bassen dunket saker og ting lenger og lenger ut på hyllene uten at vi merket det før alt gikk i tusen knas. Det var en morsom opprydningsjobb dagen derpå kan du tro. Glass, skår og fyllesyke gjester lå strødd overalt.

Så nå må jeg altså gå til innkjøp av nytt servise. Frokost etter frokost, lunsj etter lunsj og middag etter middag har rullet forbi i to uker uten annet enn papp-tallerkner som drivstoff. Hurra miljøvennlighet.

Nå må jeg gå å spise opp eggerøren min på papp-tallerken. Tjallabajs.

mandag, oktober 04, 2010

Jeg åpner bloggen min igjen

Hei igjen dere som fortsatt er der ute.

Det er nå 14 måneder siden forrige innlegg, og jeg tar opp igjen bloggingen!

Ja, jeg må jo innrømme at jeg har savnet dere.