torsdag, november 11, 2010

Sure sild

Tell me, Mr. Anderson... what good is a phone call... if you're unable to speak?

Jeg har en provoserende argumentasjon gående med et firma som driver snacksautomaten i vår kantine på Trollåsen.

En vakker oktoberdag ble jeg fristet av en smekker pose med sure sild som lå der høyt oppe på hyllen. Jeg lette frem min siste tjuekroning fra lommeboken, og puttet den ivrig inn i myntsprekken. Maskinen duret og spiralen snurret sakte en omgang rundt for å slippe løs godsakene. Men NEI, nei og atter nei! Jeg observerte i panikk at posen ikke løsnet fra plassen sin! Den ble sittende fast og ville ikke falle ned i avgrunnen som ledet ut til mine ventende hender.

Jeg som forbruker ble dypt forferdet. Hvordan kunne maskinen svikte sine kunder på denne måten? Jeg ringte sporenstreks telefonnummeret som var oppgitt på maskinens høyre side. Der ble jeg satt over til en hyggelig ung mann som het Thomas.

Jeg fortalte fortvilet hele historien om hvordan maskinen tok mine 20 kroner uten å gi meg noen sure sild. Han ble sjokkert over hva som hadde skjedd og sa de skulle komme med mine 20 kroner så fort som mulig. ”Vi ringer deg når vi er der” sa han.
Siden dette har flere dager blitt til uker og fortsatt har ingen ringt meg opp. Jeg ringer Thomas ganger nå og da og han synes alltid det er like forunderlig at jeg ikke har blitt oppringt av servicemannen som visstnok har fått mitt nummer. Nå er det seks dager siden jeg ringte sist, så i morgen får jeg slå på tråden igjen. Kanskje han ikke trenger å notere ned mitt mobilnummer denne gangen. Dette har blitt en prinsippsak.

Det er sikkert som banken at jeg skal ha tilbake mine 20 kroner.

Tommel opp for prinsippsaker




Ellers har jeg for tiden brukt mye tid på å lure på hva mummifamilien egentlig har i glassene sine.

Er det saft? Er det farget vann? Er det rødvin eller er det rett og slett blod tappet fra et uskyldig dyr? Ring inn din tilbakemelding NÅ til tlf 800drikkmervann.