Replay

I natt hadde jeg mareritt. Stalkermareritt. Jeg drømte at han fant meg, uansett hvor jeg gikk, uansett hvor jeg prøvde å gjemme meg.

Skolen i dag var flott faktisk. Selv om Karine var syk.
Det eneste store minuset med dagen var at jeg for en gang skyld rakk toget halv 2. Ikke at dette er en dårlig ting i seg selv, vanligvis ville jeg vært überhappy.
Dog, ikke denne gangen. Jeg masjerte målrettet mot togstasjonen.. På min venstre side skimtet jeg vagt en skikkelse som kom ut av en annen dør. Jeg ante fred og ingen fare helt til jeg hørte "Neimen Liv, halla."

Der var han. Igjen... Hvordan går det ann å ha en slik ekstrem uflaks? Også to dager på rad.. Det er faktisk bortimot statistisk umulig.
Høflig som jeg er sa jeg "Å.. Er det deg... Hei..."
Og så var vi igang igjen. Med en enorm iver i stemmen spurte han om hvor jeg var på vei, om jeg skulle ta toget og om jeg skulle ta bussen helt til Vinterbro.

Hva så det ut som tro? Jeg hastet jo mot toget for å rekke det med en overfull sekk. Hvor ellers skulle jeg være på vei på en torsdag? Til Trondheim?
Vel vel. Uansett. Jeg kom med et stotrende "Um, jeg skal treffe noen. Eh.. Lena."

Også stod vi der... Helt til jeg spurte hva han egentlig gjorde i Ås. Han går jo tross alt ikke på skolen her. Det tvilsomme svaret var "ømm, skrive ut noe.."
TVILSOMT!

Så kom toget.. Jeg var livredd for at han skulle finne på å gå til han vennen som bor ved meg igjen for å ha en unnskyldning til å følge meg lengst mulig. Det måtte ikke få lov til å skje. For enhver pris. Jeg nektet å tilbringe mine neste 80 minutter med han.

Endelig kom toget rullende inn på stasjonen. Jeg presset meg inn, og brått til venste for så å huke meg ned mellom seteradene. Jeg sniktittet mellom setene, ut vinduet og observerte hvor underholdende lite erfaring han hadde med å komme seg inn på et tog der veldig mange mennesker vil inn samtidig.

Han kom inn, og gikk til høyre.. Så seg rundt for å finne meg igjen og endte opp med å sette seg der da jeg ikke var å se. Rett før vi stoppet i Ski fortet jeg meg å reise meg i skjul av noen som stod, gikk fort og stille 2 vogner fremover og hastet ut så fort toget stoppet. Her kunne jeg ikke ta noen sjangser. Jeg satte kursen mot det øde Ski sentrum og tittet meg over skulderen et par ganger for å forsikre meg om at han ikke fulgte etter denne gangen. Takk og lov. Alt tydet på at jeg var i sikkerhet.

Jeg kastet et blikk på klokken og så at busen gikk om 5 minutter. Jeg kunne rett og slett ikke ta sjangsen på å bevege meg i den retningen. Jeg måtte til enhver pris unngå å ta denne bussen. Jeg var full av frykt for å bli stalket av den tvilsomme typen hele veien hjem. Jeg var sikker på at han lette etter meg der. Enda jeg hadde kjempet for å slippe ut av timen tidligere slik at jeg kunne rekke akkurat denne bussen.

Jeg gikk inn i Senteret via inngangen mot sentrum. Jeg var reddet. Jeg ventet på do en stund til jeg følte meg bedre og gikk strategisk mot utgangen som vender mot bussterminalen for å vente på neste buss. Jeg vandret rundt i god tro da jeg nærmet meg døren ut. Plutselig oppdaget jeg det. Han! Stående ved døren ut mens han iakttar alle menneskene som haster ut og inn. Jeg fikk panikk. Han kunne ikke få oppdage meg.

Jeg bråsnudde og gikk rett til en ny do. Der ringte jeg nærmeste reddende engel og spurte hva jeg skulle gjøre? Jeg hadde tross alt allerede droppet en buss for å unngå han. Jeg fikk noen oppmuntrende ord og en god dose pågangsmot. Jeg ble stående på do litt mens jeg vurderte hva jeg skulle si om alt gikk galt.

Deretter forlot jeg toalettet. Jeg var fullstendig klar over at bussen snart gikk. Tiden rullet forbi. Jeg snek meg bak en vegg, forbi et utstillingsmonter med hudkrem. Tittet frem bak et bord. Var han der enda mon tro?
Jeg kunne ikke se han og fikk en snikende mistanke. Jeg tittet bak meg.. Puh. Ingen der.

Jeg gikk prøvende mot utgangen, mot friheten!

Der var han, inne i en butikk. Jeg ventet litt og småløp forbi mens han stod vendt en annen vei.
I det øyeblikket jeg løp inn på bussen forstod jeg at redningens øyeblikk var kommet. Nå var det bare å håpe på at han ikke så meg og valgte å vente for å se om jeg tok neste buss. Når bussen rullet ut av holdeplassen jublet jeg inni meg.

Jeg vant.