Capture the flag session ***

I dag slo vi oss riktig løs. Hele klassen vår dro ut på tur til den dype Nordskogen. Bagasjen var lastet med vedkubber, pølser og ekstreme mengder oransje markeringsbånd. På veien observerte vi betydelige mengder ville dyr, barn og mennesker. Når vi først ankom var det en instruksjonsrunde der spillets normer og regler ble delt ut i fleng.

De fleste forstod spillet fra første stund. De som hadde vært med på et slikt arrangement før gned seg i hendene over å få en ny sjangse til å bli skogens konger. Vi ble delt opp i lag og fikk hver vår ferdig oppmerkede banehalvdel.

Etter et strategimøte var spillet i full gang. Vi snek oss ned lags midtlinjen slik at ingen kunne trenge gjennom vår ubrytelige barriere. Etter svært kort tid oppdaget jeg at vår barriere slett ikke var like ugjennomtrengelig som forventet. Jeg hørte kvistene knake. Jeg snek meg ned langs midtlinjen og gjemte meg bak en stokk mens jeg studerte den urovekkende lyden nermere. Det var den umiskjennelige lyden av en gutt på ca. 165 cm som snek seg gjennom skogen i retning vårt flagg.

Jeg trengte meg inn mellom trærne og snek meg i et bittelitt raskere tempo. Hver gang han stanset, stanset jeg. Etter en viss tid var jeg overbevist om at han trodde jeg var på hans lag. Når han var kommet et godt stykke på vei slik at jeg var temmelig sikker på at han ikke kunne unnslippe innså jeg at det var Torstein jeg jaget. Jeg visste at Torstein er rask. Med et STORMET jeg frem for å gripe tak i hans legg! Gjørmekladdene sprutet. Han så en smule sjokkert ut i det øyeblikket. En snikende kommentar "Å, jeg var jo så langt" kom sivende mellom trærne som skilte oss. Jeg så han se seg om etter muligheter til å unnslippe og tenkte "Ånei du! Ikke denne gangen!" Så kastet jeg meg frem! Jeg fløy gjennom jungelen i gummistøvler i størrelse 48. Det tok kort tid før jeg så han unnslippe litt etter litt for hver gang han hoppet over hindringer. Jeg kastet meg frem en siste gang, men bommet såvidt på den raske rakkeren. Han unnslapp med verdigheten i behold.

Jeg øynet nye muligheter og lusket opp mot Karines tilholdssted. Hun skuffet meg ikke. Også der var det nok av action. Etter kort tid ble vi enige om å ta et raid. Hun, jeg og Malene. Vi skulle løpe på en taktisk måte for å befri fengselsfuglene våre. Jeg løp! De andre løp ikke. Dermed endte jeg opp i samme bås som Pernille og co. En bås med synging, vakter og ironi.

Det var et strålende spill. Lagene vant hver sin omgang. I slutten av siste omgang satte jeg og Karine i gang et taktisk angrep som sikret seieren. Indeed; Ære være oss.